Klokka 03.26 i natt, var det nøyaktig to år siden minstegutten kom til verden. Ruben var ventet til verden 1. april (lille luringen), men allerede 17. februar gikk vannet mitt, seks uker før termin. Dagen etter vannet var gått, ble jeg satt i gang med modningstabletter. Det var tomt for fostervann, og da jeg allerede hadde hatt flere infeksjoner i svangerskapet, ville man ikke utsette fødselen og risikere at det ble infeksjon inn til lillemann, nå som barrieren fosterhinnene utgjør var brutt.
Jeg var spent og engstelig, men gledet meg også til å få det overstått. Første fødsel var satt i gang den også, pga invalidiserende bekkenløsning. Selv om jeg var enda dårligere dette svangerskapet, hadde brukt krykker fra jeg var 7 uker på vei og vært mer eller mindre sengeliggende fra halvgått svangerskap, var jeg ikke mentalt forberedt på fødsel riktig enda. Men må man, så må man jo! Jeg var litt engstelig for lillingen som skulle komme også. Ville det blir komplikasjoner etter fødsel? Ville pusting gå greit, eller ville han trenge hjelp? Det skulle heldigvis vise seg at alle mine bekymringer var grunnløse…
I løpet av dagen 18. februar fikk jeg to doser modningstabletter, uten effekt i det hele tatt egentlig. Tredje og siste dose ble satt rundt midnatt. Ronny hadde dratt hjem for å slappe av og sove litt, i tilfelle det skulle skje noe i løpet av natta. En time etter dosen var satt, litt før ett om natten, begynte jeg å kjenne sammentrekningene. Ikke enda rier, mer kynnere, ikke så sterke eller lange, men regelmessige hvert 5. minutt. Halv to ringte jeg til Ronny, ville ha han der om det skulle skje noe. Han kom, og fikk en seng han kunne ligge ved siden av meg på rommet i. Kvart over to ringte jeg Janne som skulle være med på fødsel. Sa hun kunne ta det med ro, men det kom nok til å skje i natt, så hun kunne gjøre seg klar og kjøre nedover etterhvert. La på røret med Janne etter ti minutter, og så ble jeg plutselig sååå kvalm og kastet opp skikkelig… Det gjorde jeg aldri første fødsel. Sammentrekningene var ikke rier enda, ikke sterke eller veldig vonde. Men såååå…. kvart på tre ble det brått sterke, tette og vonde rier. To minutter mellom riene og for pokker så vondt, kjentes som om magen skulle rives i to. Jordmoren min (en av mine gode kolleger på sykehuset) kom inn og undersøkte meg kl tre. Da var det bare 3 cm åpning, og selv om jeg bare hadde hatt rier et kvarters tid ba jeg tynt om epidural. Det var så tette og vonde rier, at jeg tenkte; «dette klarer jeg aldri i seks-sju timer til». Jordmoren min skjønte nok mer enn meg, dette ville ikke ta sju timer til… Hun ringte etter epidural, men anestesilegen var opptatt…. Jeg trodde helt ærlig jeg skulle dø, riene haglet på og rev og slet i meg. Så kom Janne, ti over tre. Hun hørte meg visst hyle langt nede i gangen og trengte ikke spørre hvilket rom jeg lå på. 🙂 Jeg stod ved senga og holdt meg fast så godt jeg kunne mens riene drev gjennom kroppen. Janne ble litt overrasket over at det var så heftig, vi hadde jo snakket sammen for tre kvarter siden, og da var det jo knapt nok i gang og vi skravlet og lo! Nå klarte jeg knapt nok puste!
Ronny så sitt snitt til å ta seg en pause, stikke ut å ta seg en liten røykepause. Jeg fikk en ri som var litt roligere, litt snillere. Utrolig deilig, men samtidig tenkte jordmorhodet mitt….» hva skjer nå? Risvekkelse? Må jeg til med drypp og det drar ut nå? Eller… nei, det kan vel ikke være overgangsfasen og kroppen gjør seg klar allerede?» Jordmoren min visste nok best, hun forlot aldri rommet, så nok det som lå i kortene som jeg selv var blind for. Så kom en ri til. Hva i alle…. trykketrang??? «Opp i senga, jeg vil undersøke deg igjen» kommanderte jordmora. «Vær kjapp er du snill, orker ikke ligge med disse smertene» repliserte jeg. Kravlet meg delvis opp i senga, jordmor trengte knapt nok inn med hånda for å konstantere «Ikke rart dette er vondt, Nora. Han kommer nå. Full åpning og hodet helt nede. Bare å trykke på.»
Hun trengte ikke be meg to ganger. Da neste rien kom, klemte jeg hånda til Janne nesten hvit, Ronny var fortsatt ute, det hadde ikke gått mange minuttene fra han gikk ut. Kroppen tok over, jeg følte meg som en kaviartube noen skulle klemme tom. En eneste laang ri hvor det eneste jeg klarte å gjøre var å følge med på kroppens kommando å trykke…. Janne var himmelfallen…. «Nora, du føder jo! Allerede nå!» «jaaaaaaaa» klarte jeg å klemme ut av meg, og i samme nå kom det ut en liten bylt av kroppen min. Svusj slupp så var han der. En liten gutt, full av fosterfett, seks uker før planlagt ankomst. Liten, men perfekt.
Og så Ronny som enda stod ute…. Han hadde hørt meg hyle helt ned (*flau*), stod en etasje ned utenfor rommet mitt. Så ble det stille. «oj, på tide å komme seg inn igjen» hadde han tenkt. Da han kom småløpende inn igjen, kunne jeg bare fortelle «Ronny, vi har fått en liten gutt til!»
03.26 kom Ruben til verden. 2585 g og 47 cm lang. 26 minutter etter 3 cm åpning. Tre kvarter med rier. Skikkelig styrtfødsel, men alt gikk så bra. Han ble lagt opp til observasjon og behandling på nyfødtavdelingen, siden han var prematur. Ble overvåket to dager, fikk hjelp til mating fem dager før melken min kom og han kunne bare svelge unna. En uke gammel fikk vi dra hjem, og det var enda fem uker til termin…..
Alt gikk så bra, han utviklet seg fint etter termin. Lå i starten sine seks uker etter i utvikling og vekst, men ved 6 måneders alder hadde han tatt alt igjen og etter dette gikk alt som smurt uten videre problemer.
Nyfødt liten knert 
Fem dager gammel
livet med larsens 
Legg igjen en kommentar