Vi skriver allerede september, og høsten begynner å gjøre sitt inntog. Til tross for en del regn (men det er vi vel vant med nå?), liker jeg høsten. Og jeg synes høsten så langt har vært finere enn sommeren var. Høsten bringer kjøligere og mørkere kvelder og netter, og det liker jeg. Høst har en spesiell lukt, en spesiell stemning. Alt roer ned, hverdagen blir travel igjen, men allikevel ikke like travel som våren med alle sine planer og tanker. Høsten bare er. Og jeg liker det.

I helga har vi vært så heldige å ha en av våre sjeldne barnefri. Svigers har passet ungene, da vi var bedt i stort og flott bryllup til Camilla og Øivind. Og hvilket bryllup det var! Vakker brud, stolt og kjekk brudgom. Personlig og fin vielse, nydelig middag, deilig mat, (litt for) mye deilig drikke, vakre ord, glade og vakre mennesker som betyr noe for meg. Det ble en fantastisk feiring og vi var vel hjemme sånn ca halv fire eller noe på morgenkvisten? Jeg elsker å gå i bryllup, liker stemningen og alt som skjer i feiringen, det tradisjonelle «mønsteret» med brudeparets personlige touch. MEN, selv om jeg er glad i å være GJEST i bryllup, kjenner jeg mer og mer på at en tradisjonell ekteskapsinngåelse passer ikke for meg. Jeg kan godt surfe etter brudekjoler med tanke på meg selv en gang i fremtiden, men jeg kjenner mer og mer at selv hvor høyt jeg elsker bryllup, ønsker jeg ikke selv å stå hvit brud, i vakker kjole, skride opp kirkegangen med pappa ved min side, motta store ord og i det hele tatt holde en tradisjonell feiring. Jeg kjenner mer og mer at selv om jeg så gjerne kommer som gjest i et bryllup, vil nok min egen vielse en eller annen gang foregå i særdeles beskjednere og mer uformelle former. Kanskje stikker vi bare av og gjør det?

Vel, tilbake til dagens overskrift. Innhøsting…. i våres satte vi poteter og plantet gulrøtter, reddiker, rødløk og ruccola. Jeg har ikke så innmari grønne fingre, og selv om man kan maule litt av ruccolaen, er den ikke spesielt spennende. Reddikene har ikke blitt noe særlig annet enn blader, rødløken har råtnet bort og gulrøttene er brede som «voksen størrelse-gulrot» men ca 2 cm lange…. ja ja, det måtte nå uansett opp av jorda, og i dag da jeg hentet guttene fra barnehagen, hentet vi også greip og spader, og ei bøtte til å ha det i. Ungene synes potetene var mest spennende, og vi fikk da ei bøtte full! Tror det må bli poteter neste år også, så får vi kanskje finne på noe annet enn rødløk, ruccola og reddik. 😛 Uansett, ungene koste seg i hagen med jord under negla, skattejakt på potetene og alle spennende meitemarkene.

Barnas enkle gleder i livet, fyller meg selv med en slik kjærlighet og glede, slik jeg antar mange mammaer kjenner, at de dagene da man klarer å se vekk fra småbarnsfamiliens trøtthet som ligger som skygger og poser, og å vekke fantasi og fasinasjon hos trøtte barnehagebarn en time før middag… de kveldene blir gode.  I dag var en god kveld, og nå akter jeg å få meg en god natt.

Nyt bilder av de vakre barna mine, jeg deler med verden det beste jeg har å gi; kjærligetens avkom og resultatet av det de sådde i våres. 😀

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Petra Pus strøk sjenert rundt langs husets vegger og gjemte seg de første to dagene. Spiste gjorde hun, og gikk i kassen sin (var første renslige kattungen av de fire i kullet). Så begynte hun å komme mer ut av skallet sitt. Nå har hun vært hos oss i to uker, og har vist seg å være en fortrolig kosepus. Bøllete og med prinsessenykker, men er bare snill. Hun godtok Aron først , som er roligere og litt større gutt, og nå godtar hun også Ruben noe bråere kos og lek. Vi har vært nøye med å la henne få være i fred når hun går vekk og vil ha ro, jeg tror det er viktig, og barna får ikke løfte og bære henne. Morgen og kvelden er hun spinnvill rmapepus som løper og leker og klatrer og hopper rundt, resten av døgnet sover hun og koser. Holder seg der vi er, men godtar greit å være hjemme. Spiser godt, og alt går egentlig veldig barna. Prinsesse Petra Pus har kommet til familien Larsen og tatt sin naturlige plass som lillesøster, og vi elsker henne alle fire! Hun har sjarmert oss i senk, og Ruben sier hver dag «Petra er våres pus», og er så stolt og glad. Det er moro å se barna være så glad i et dyr, og tilogmed Ronny som for få år siden var selverklært kattehater, trives godt med vårt nye familiemedlem. Og hun er like glad i Ronny, ligger ved siden av han eller meg hver kveld, og vi ser frem til mange fine år med vår vakre Pusiluska.

Laget en improvisert gryte forrige dagen, etter en vellykket sopptur. Gryten ble utrolig god, og jeg vil derfor dele oppskriften med deg! Mengde blir vanskelig å angi, fyll på etter hvor mange og hvor sultne dere er.

 

 

Til fire voksne brukte jeg;

4 kyllingfileter
en stor løk
en pakke bacon
rikelig med kantareller
1 liten kartong matfløte
mel
buljongpulver
paprikapulver
curry
mel
salt og pepper til smak

Ris og salat

Kyllingfiletene deles i store biter, og krydres rikelig med salt og pepper, paprikapulver og ekstra rikelig med karri eller curry (om du er norsk eller litt mer internasjonal). Vend de i litt mel også, så jevnes gryten litt mer.
Filetene brunes lett i stekepanne og has over i en gryte. En hakket løk (fin eller grov, etter smak og behag), stekes lett i samme panne, sammen med kantarellene, og has i gryten sammen med kyllingen. Hell over matfløten og buljongpulver til smak (ca 0,5 ss) og la gryten putre 15 minutter sånn ca. Baconet skjæres i biter, og sprøstekes og settes til side.

Juster evt tykkelsen og krydringen på gryteretten. Kok ris og server gryteretten med ris og en salat, og strø sprøstekt bacon over. Smaker deilig!

Dvs sommeren er vel over, det begynner å bli høstlig temperatur ute, regn og surt i perioder og mørk og kaldere om natten. Jeg liker høsten, så klager ikke. Det er vinteren jeg ikke liker. Håper den blir mindre snørik en de to foregående, men er vel litt tidlig å begynne og  bekymre seg for det.

Vi er nå inne i vår tredje ferieuke, og for første gang i mitt liv har sommerferien vært uten store planer. Vi var fem flotte dager på hytta med Chris og kusine Ariel. Herlige dager med bading og en dag på Hunderfossen (knalldag!). Så dro vi hjem, og har sulla hjemme siden. Besøkt venner, gutta har sykla masse, vi har vært på småturer i skog og mark, et par turer på Blaafarveværket, små badeturer når været enda var julivarmt, på badeland i Drammen når det ikke var badevær. Tre dager var vi også hjemme hos mamma og pappa, og det besøket ble toppet med tur til Amadeusparken. Supert sted, bildekavalkade ligger på facebook!

Ferien er enda ikke mer enn drøye to uker lang, men jeg undrer meg om hvor utrolig lang den føles. Reiser man bort, gåt to uker så utrlolig fort, men nå føles det som om jeg har hatt fri i et par måneder (på godt og vondt!). Vel vel, hva mer har skjedd i ferien? Stua har fått nytt lyst strøk maling, vindfanget nye fliser, sengen og nattbord et strøk maling.

Og så har jeg klart å lure en gylden glatt ring på fingeren til Ronny! Den har vært etterlengtet i mange mange år, men nå er altså endelig forlovelsen offisiell. Og det føles for meg utrolig riktig, viktig og godt! Jeg kan ikke få sagt hvor viktig bare symbolet betyr for meg, selv om vi ikke er gift. Bare det å se Ronny bære min ring, og jeg bære hans, det varmer mitt hjertet og betyr utrolig mye for meg.

Siste nytt er også et nytt familiemedlem. 🙂 Vi har flere ganger snakket om katt. Jeg har hatt lyst på det i mange år, men Ronny har vært uenig. Dermed har mange dyr vært innom vårt hjem. Mus, hamster, fisker, marsvin…. men ingen katt. Så har vi kikket på rasekatter, snakket litt mer om katt siden vi hadde en som en periode mer eller mindre bodde i hagen vår i fjor. Den elsket Ronny, og han tødde mer opp til katter etter det. I forrige uke sa Ronny «ok, skal vi få en katt da?», og jeg var ikke vanskelig å be. Vi planla å få katt i oktober, da skal jeg ha to uker ferie. Vi diskuterte rasekatt vs huskatt, omplassering vs kattunge,  korthår vs langhår, innekatt vs utekatt, jente vs gutt. Barna var i fyr og flamme, og Ruben bestemte at da skullle det være en jente som het Petra. Petra Pus. Vel…. navnet ble bestemt forrige onsdag, men vi skulle som sagt ikke ha før til høsten. Men… det er jo høst nå, skrev jeg ikke det tidligere i innlegget? Og så er det så mange vakre katter på finn.no…. Vel, sa Ronny lørdag kveld…. Kiwi er jo åpen søndag, burde vel kunne få tak i kattesand og mat der? Joda…. vi handlet inn, og ringte på et par katter som var gitt bort. På tredje fikk vi napp, men pelsdotten på bildet var ikke spesielt vakker. Jeg og Aron dro allikevel for å kikke, hadde med lånt transportbur i tilfelle. Bare i tilfelle liksom. Vi kom dit og etter å ha møtt Prinsessa ble vi solgt. Vakrere katt er det lenge siden jeg har sett. Svart halvlang pels som er brun helt ytterst i tuppen av hårstrået så hun har et brunskjær. Liten hvit flekk på brystet. Sky, men nysgjerrig. Jeg falt pladask, og hun ble med i buret hjem til oss. Vakre Prinsesse Petra Pusiluskan kom inn i vårt hjem, fant mat og tissekasse og strøk sky lang veggene. Liten sjenert baby, men tødde fort opp. Etter to dager her hos oss, vet hun nok nå at vi er den nye flokken hennes, det er er hun skal bo. Hun er trygg i huset, trygg på oss, men litt sjenert enda. Veldig leken på kvelden, sover hele dagen som babyer flest. Spiser godt, bruker kassa. Litt skeptisk til barna enda, men så er jo jo tross alt uvant for henne, bo i et hus med mye lyd og aktivitet. Men hun kommer seg, og har tatt oss alle fire med storm. Vi elsker vårt nye familiemedlem og er så glade for at hun har kommet til oss.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Sommeren er over oss, og selv om det ikke har vært mye å skryte av på værfronten så langt i sommer, betyr det mye utetid, mye familietid og ikke så mye tid foran data’en. Bloggen er derfor litt som avisene om sommeren; slunken. Nå er vi midt i juli, men mye sol har det ikke blitt. Derimot mye mye mye regn, og så enda litt til. Er det fint på formiddagen, regner det på ettermiddagen. Minst tre ganger har vi dratt av gårde til Årbogen for å bade, eller gått tur i skogen, bare for å møte på regnvær etter kort tid. Kjedelig…. men men. Vi jobber jo foreløpig, selv om det er fellesferie, så jeg satser på at all sol og varme kommer i august når vi skal ha ferie. I dag har det i hvertfall vært fantastisk deilig sommervær, og da var det planlagt en strandtur. Dog var det første gang jeg så mye som våget meg bort til bikiniskuffen, bare for å finne at alle bikiniene var helt morkne, alle var minst to år gamle og hadde vært i Spania minst en gang. Dermed måtte jeg av gårde på bikinishopping. Jeg har bare en ting å si. Jeg går heller til gynekolog og tannlege enn å prøve bikini. Men; lønna kom for få dager siden og det var enda litt feriepenger igjen, så jeg spanderte på meg en litt dyrere bikini med god passform (les; plass til jura), henta ungene tidlig i barnehagen og så dro vi av sted. Traff noen venner med barn i samme alder, og koste oss i nesten fire timer før vi kjørte hjem igjen. Deilig.

Ellers må jeg jo også nevne en agurknyhet til. For to uker siden, etter flere ukers mas, tok vi av støtte hjula på Arons sykkel. Og etter et par halvvinglete starter syklet han uten støttehjul som om han aldri skulle gjort annet. Fire år gammel. Jeg = stolt mamma. 🙂

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ruben er utrolig morsom språklig om dagen, han høres veldig viktig ut og slenger på et «faktisk» på enden av de fleste setninger. «Brannbilen er rød, faktisk.» Joda, det er den.  «Jeg bestemmer, mamma. Jeg bestemmer, faktisk!». Eh, nei, trass-ungen, det gjør du ikke. 🙂 Den beste var vel her om kvelden da han våknet like før Ronny og jeg skulle legge oss. Supertrøtt og supervakker kom han tassende opp trappa, og krøp oppi fanget mitt og så tett inntil som han kom. Ronny var på vei i senga og sa «natta» til oss. Da han gikk ned trappa, så Ruben lurt opp på meg og sa «Pappa er en skikkelig teiting.» Full av flir måtte jeg spørre hva han sa? Hadde jeg hørt rett? Jo da. «Pappa er en skikkelig teiting. Faktisk.» Hørte jeg hermegås fra storebror og større barn i barnehagen? Og grensetesting sammen med humor? Jo da. Alle tre. Faktisk.

Ruben: «maaaammaaaa… lelpe meg, mamma….»

Meg ved pc’en, sliten
etter middagen; «Mmmmm, kommer snart…. hva er det?»

«maaammaaa, jeg
fister fast, lelpe meg mammaaaaa»

Innerst inne tenkte jeg, gud så deilig,
han kan kanskje sitte rolig ett minutt allikevel? «Jeg kommer snart»

Det blir stille et halvt minutt.

«Aaaaron»  «Aaaaaron,  kom og lelpe meg, Aaaron. Mamma? Maaaammaaa?»

Det er stille igjen. Et minutt. To.

Jeg er for sliten til å ane ugagn, håper vel egentlig at storebror  eller pappa skal gå til han som sitter oppe i stua og roper. Det høres jo ganske
fredelig ut, ingen smerterop eller krangling, bare en smule klagete. Men pappa og Aron bygger duplo star wars.

«Mamma?» Stemmen er litt mer skøyeraktig.
«Mamma, jeg vasker meg selv, jeg.»

Og her slår mammaalarmen på. Jeg river meg løs fra skjermen, gruer for hvilket syn jeg skal møte. I stua. En to åring som sitter fast og så vasker seg selv?
Jeg måtte bare le i det jeg rundet hjørnet inn i stua, og rive meg litt i håret for at jeg ikke hadde strøm i kamera akkurat da. Skliende rundt i en ca to
kvadratmeter stor dam av blå bobleguffe så glatt at han ikke kom noen vei,
sitter en blåglinsende sleip og lykkelig to-åring, og «vasker» hele seg.

Så svaret er; nok til mer eller mindre å være heldekkende over en middels stor to-åring, og ca to kvadratmeter stuegulv.

 

 

 Det var en gang en liten gutt som kom til verden for ganske nøyaktig fire år siden (minus ca to timer). Han smattet og sugde på tommelen en time etter fødsel (ti minutter etter sitt første måltid pupp), og med sitt store sugebehov ble smokken raskt en god følgesvenn. Da han var to år, hadde vi hørt at dette var tiden å slutte med smokk. Men da hadde akkurat en lillebror entret familien, og han hadde selvsagt også smokk… hvordan forklare det til en to-åring? Så smokken fikk bli med en stund til. Da han nå den siste tiden har nærmet seg fire år, har det vært på høy tid å si farvel til den elskede (og hatede) smokken. Lillebror er blitt to år, og i over en måned har vi hatt nedtelling til bursdagen og daglig forberedelser til at denne dagen er det slutt. Er man fire år, bruker man ikke smokk mer, da blir tennene utstående og rare. Og i tillegg får man en gave når man slutter!!! Hver dag har vi sett på kalenderen og telt dager, og i dag kom dagen både han og jeg har frytet og ventet på. Lillebror er «happy go lucky» og ikke like avhengig av sin smokk, og i tillegg er storebror det store idolet, så om han ikke bruker smokk så vil nok også lillebror gjøre det samme. Tenkte jeg. Og det stemte!!!

Bursdagsmorgenen kom i dag, gaver ble åpnet og noe av det første Aron sa var; «Nå er jeg fire år og har sluttet med smokk. I dag skal jeg ikke ha med smokk i barnehagen» Wow og store lykke! Forberedelser virker! Da det nærmet seg sengetid fant vi frem en stor konvolutt og skulle gå på smokkejakt i hele huset. Jeg hadde i tillegg til de jeg regnet meg var strødd under sofaer, gjemt i bunnen av lekekasser og i mammas jakkelommer, lagt noen strategisk plassert rundt omkring. På konvolutten skrev vi «til kaptein sabeltann», og så begynte jakten. Ungene synes det var kjempestas å finne smokkene, og de deltok virkelig i hele prosessen begge to! Jeg var fortsatt ikke overbevist om at det ville gå knirkefritt med den nybakte fireåreing, men holdt pusten litt og håpet håpet håpet! Da vi var kommet til siste rommet, barnerommet, gikk vi gjennom alt av skuffer og skap, og da siste smokken var funnet, fikk guttene sutte sin siste avskjedssutt på hver sin valgte smokk, og så la vi de i konvolutten og sa «ha det bra, smokken, takk for nå. Det har vært fint å ha deg, men nå er jeg stor og trenger deg ikke mer». Det kom litt tårer fra en trist gutt som ville ha den tilbake i det vi limte igjen komvolutten, men så leste vi heller litt eventyr og sang litt på sengekanten, og what do you know??? Begge guttene sovnet helt fint uten smokk, uten protester, uten problemer. Kan jeg virkelig puste lettet ut? Kan det gå så greit??? Jeg håper og tror at alle forberedelsene virker, samt at de får delta på prosessen med å sende de til Sabeltann… og så får jeg heller hjelpe den godeste Sabeltann med å skrive et takkebrev med en liten gave tilbake.

Allerede fire år! Er det mulig? I tilbakeblikk ser jeg jo alt som har hendt i disse fire årene, men allikevel føles det som i går at jeg dro inn på fødeavdelingen på morgenen ferdag 15. juni 2007 for å få fødselen startet. Ivalidiserende bekkenløsning gjorde at det var best for min kropp å ikek være svanger lenger, og lillemann var klar til å komme ut. Kl ti ble vannet tatt, kl tolv ble det satt drypp, kl ett kom riene, og kl 19:00 kom verdens vakreste lille lykketroll.

Første året var stort sett bare en fryd, andre året mer trass og farget av at jeg gikk inn i nok et vanskelig svangerskap, tredje året en overgangsfase, og nå i dag er min store lille Aron en fantastisk liten gutt med masse gode kvaliteter. Utfordrer meg hver dag, men gjør morslykken komplett.

Jeg er så glad i deg, min vakre store lille gutt.

Nå er jeg faktisk blitt hundre prosent friskmeldt igjen, for første gang siden slutten av juli i fjor! HURRA! Det er en del vondt fortsatt, men jeg har nok lært meg både bedre medisinering, og ikke minst mestring av smertene og hverdagen.

I går og i dag var det helgevakter. Kjedelig for de som må være hjemme uten mamma, og kjedelig for mamma som ikke får tilbrakt verdifull tid med familien i helgene. Men men… sånn er livet i helsevesenet.

Det har vært to travle vakter på Drammen Sykehus sin barselavdeling, uhyre mange fødsler de siste dagene og virkelig helt breddfull avdeling. Men greie pasienter uten de helt store og tidkrevende problemene, samt fantastiske kollegaer, så går dagene fort. Og jeg stortrives i jobben min, selv i travle tider. Eneste «dumme» da, er at man ikke har den tiden man skulle ønske å vie hver eneste nybakte mamma… men sånn er livet i helsenorge. Bemanningene er ikke så voldsomt å skryte av.

Det har vært ordentlig deilig og varmt sommervær, så selv om jeg har vært sliten har de få timene etter jeg kommer hjem og til barna legger seg, blitt brukt godt synes jeg. Kroppen (og hodepinen) kunne nok gjerne ha tenkte seg å kræsje på sofaen, men i stedet har det blitt mye frisk luft. I går da jeg kom hjem, var vi ute i hagen og på lekeplassen frem til leggetid. I dag lagde jeg en kjapp pastarett til middag, før jeg pakket ned badebukser (!), håndklær, boka mi, litt kjeks og et pledd, samt div bøtter, spader, båter, biler og en ball, og tok med mann og barn på dne korte kjøreturen opp til Årbogen. For de uten lokalkunnskap i Nedre Eiker så er Årbogen et lite skogstjern liek ved her vi bor. Det er akebakke og mange flotte preparerte løyper det vinterstid, sommerstid er det idrettsplass med tennisbaner og kunstgressbane, men det er tjernet og skogen rundt vi først og fremst besøker. Tjernet er «bygd ut» med en flott gressplen med stor plass til besøkende. Det er også laget en fantastisk badeplass for småbarn der. De har gravd ut en liten bukt som er ca maks lårdyp for en voksen, og med fine strandkanter hvor de små kan plaske og grave i lange tider. Vi var der oppe ti over seks i ettermiddag, og ungene hadde sovet litt på dagtid så de var ikke overtrøtte og sutrete. De spratt ned den lille skogsstien til vannet, og øynene tindret om kapp med solen i vannskorpa da de forstod at de fikk bade og leke og kose seg. Og det gjorde de. En drøy time med plasking i mer eller mindre iskaldt vann mens mor og far kul’an på pleddet, før det var hjem, gjennom dusjen, via en brødskive med brunost og så i seng.

Perfekt avslutning på en tross alt fin helg.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

ang bleieslutt; Da har vi hatt en borteovernatting hos tante Linda uten uhell, og det har vel nå gått nærmere tre uker med kun en våt natt. Klistremerkene er glemt, nå går det av seg selv. JUHUUU! Neste store utfordring, iog jeg tror denne blir større, er smokkeslutt på Arons bursdag. Han vet det godt selv, det er markert i kalenderen, og han prøver seg på å smokke mer enn noensinne. Elsker smokken sin…. vi får vel se, men smokkene skal vekk. Ruben er mindre og forstår nok ikke små mye av det som skal skje, men han er ikke like avhengig av den, og om han ser at Aron skal slutte så vil han han forhåpentligvis være som storebror også i denne biten av det å bli større barn.

 

Kryss fingrene for oss!