prikke-ti prikke-ti prikke-ti (ratti-ti…)

I går kveld dukka det opp to mistenkelige prikker på Arons hals. Ved nærmere inspeksjon var det antydning til noen flere lyserøde prikker på ryggen. Mistanken dukka opp, og da jeg lista meg inn på rommet hans med mobilen som lommelykt i ellevetida i går kveld, ble diagnosen bekrefta. Vi har fått vannkopper i huset! Aron hadde feber forrige uke, men var frisk fredag, lørdag og mesteparten av søndag. Søndag kveld fikk han feber og i går, mandag, avtok feberen og prikkene dukket opp. Dagen i dag har vært ganske greit. Mange flere prikker har kommet, på halsen, ryggen og brystet spesielt. Også nedentil både foran og bak er det en del, og en god del av prikkene er gått over til å bli blemmer. I løpet av kvelden har det også dukket opp noen i panna/hårfestet og nedover bena… lite man kan gjøre fra eller til, men ser ut til at det blir ganske mye vannkopper på han. Så lang klør de ikke enda, antar det blir verre de neste par dagene. Har hvitvask stående i tilfelle. 🙂

Dette bildet er tatt i morges. Nå venter vi egentlig bare på når Rubens prikker kommer. Jeg vil anta Aron er smitta i barnehagen, det har vært mye vannkopper på den andre storebarns-avdelingen, men ettersom store barn-avdelingene er adskilt fra småbarns-avdelingene, er det usikkert om de har fått smitten samtidig. Det hadde jo vært grei om de fikk dette samtidig, det gjør jo et massivt innhugg i «syke barn»-dagene man har egenmelding til, men på en annen side er det utrolig mye lettere å underholde et barn av gangen hjemme. Arons allmenntilstand er god, kanskje noe slapp, men ikke nevneverdig. Det er jo ikke bare bare å underholde en aktiv unge innendørs i en uke, når han er vant til å springe rundt som en gruffalo på hjul hele dagen i barnehagen! Men men…. idag har Aron og jeg støvsugd og laget mat, vaska buret til marsvina, tatt bilder, sett på film, laget kjeder og tegna litt. Dagen har nå gått, men hvor mange dager og hva man skal finne på fremover… vel, vi får bruke fantasien!

 

I går var jeg til første time akupunktur på smerteklinikken. En fordel skal kronikere ha, og det er rett til behandling som andre kanskje må betale mer for. Smerteklinikken på sykehuset har en dyktig akupunktør ansatt to dager i uka (samme som behandlet min Bells Parese med stort hell i 2006), og jeg fikk legen min til å henvise meg dit. Mitt mål er jo å trappe ned på medisinbruken, og jeg har tro på og tidligere suksess med akupunktur. Så etter å ha venta tre måneder på time, fikk jeg det endelig og skal nå fremover gå en gang i uka. Aku koster jo vanligvis flesk, og også på smerteklinikken er det en egenandel på 380kr, dog er jo dette en egenandel og når frikortgrensen da snart er nådd, vil frikort gi meg gratis behandling videre fremover. Vel, etter en lang prat med akupunktøren, var det å slenge seg på benken. Satte mange back shu punkter, samt LI4. Da jeg gikk ut døra var smertene lindret tilsvarende en god dose smertestillende. Effekten varte godt utover kvelden, langt inn i først zumba og så en time styrke etterpå (*skamløs selvskryt*). I dag har det vært mer vondt, som forventet, både pga aku og zumba. Aku setter energiene i arbeid, og da blir det litt vondere i starten. Må bare regne med det. Men jeg har tro på at med egentrening og aku, skal jeg etterhvert komme meg såpass ovenpå smertemessig at jeg kan jobbe i hele min 75% stilling igjen, kanskje med noe tilrettelagt en dag eller to i uka til kontorarbeid. Tror jeg lar kroppen få en treningspause i dag, og satser på ny saltime i morgen kveld. I morgen på dagen skal Ronny være hjemme med poden, da jeg var ønsket på jobb i kontorbiten min (som jeg nå har en dag i uka), så da fikk jeg avlyse zumba’en på formiddagen. Men det tar vi igjen. 🙂